Rød Herregaard
Da jeg var liten og begge mine besteforeldre levde, var det beste jeg visste å
høre de fortelle historier fra gamle dager.
og jeg likte best å høre de fortelle litt skumle historier.
Selvsagt var det sikkert mye av historiene som var rent oppspinn, for å glede
barnebarnet, men i voksen alder har jeg jo hørt flere historier.
Bestemor jobbet som stuepike på Rød når hun var ung pike, og hun fortalte at var
hun inne i et rom alene, følte hun seg ikke helt alene, det var akkurat som noen
fulgte etter henne.
Men hun følte seg aldri redd, for hun visste det gikk igjen der og historien bak
hun som gikk igjen.
For et par-tre hundre år siden bodde det en rik gårdeier der, som visstnok hadde
med Saugbuksforeningen (kaken, på folkemunne) å gjøre.
Han hadde ei datter som gikk og forelsket seg i en vanlig arbeider.
Dette likte ikke faren og forbød henne å treffe denne gutten.
En kveld tok hun med seg alle sine penger, møtte sin elskede og rømte med båten
til Nederland.
Gutten var mer glad i å bruke pengene hennes enn han var glad i jenta, og da hun
ble blakk, forlot han henne.
Forlatt og uten penger, skrev hun brev hjem og ba om tilgivelse.
Hennes far sendte hennes to brødre ned for å hente henne.
Da de omsider kom hjem, fikk hun kjenne farens sinne.
Han var en sta, bestemt og hard far og hun fikk en grusom straff.
Hun ble stengt inne på et rom på herregården og fikk ikke under noen
omstendigheter slippes ut.
Eneste gangen hun fikk se mennesker, var da tjenerinnene kom med mat i døren.
Hun var innelåst på rommet i mange år, og det synes den dag i dag hvilket rom
hun var i, for i gulvet er det slitt en ring, hvor hun gikk hver dag.
Etter hvert ble hennes far syk og døde.
Hennes brødre syntes straffen var betalt, og slapp henne ut.
Etter mange år innelåst, hadde jenta blitt gal og en sen kveld skjedde det
tragiske.
Mens ingen passet på henne, gikk hun ned i hagen og i tjernet som lå der.
Da de oppdaget hun var borte, letet de etter henne og fant henne druknet.
I ettertid er det mange som har observert en skikkelse som har svevd over bakken
og mot der tjernet en gang lå, for så og forsvinne ut i intet.
Rune Svendsen
