Militærøvelse
Her er min historie angående det "overnaturlige"
Vel vel, jeg er ikke mannen som ser på det overnaturlige som en naturlig
del av livet. Dette skjedde mens jeg var i Forsvaret på en ukes øvelse
i Nordreisa.
Jeg var som nevnt tidligere lagfører en del av førstegangstjeneste og
regjerte altså over fem andre på et rakettlag hvis primæroppgave er å
beskytte bakkestyrker fra luftangrep. Dette var en ukes øvelse der
eneste oppgave var å lære å beskytte vår egen stilling mot potensielle
geværlag som saboterer for luftforsvaret til vårt "lag".
Vår troppssjef, Løytnanten, hadde tildelt oss en stilling en sen
vinterkveld, og ga oss koordinatene og møtte oss ved et møtepunkt.
Der fikk jeg ordre om å holde stillingen, men om vi ble angrepet, så
skulle vi pakke kontrollert å komme oss til Bravo-stillingen vår (vi
hadde nettopp fått en Alfa-stilling), som da var vår sekundærstilling.
Så gjort, vi kommer frem i stupende mørke og setter opp en helt normal
stilling. Det vil si at teltet vårt er ca. 300 meter unna
ildlederposten, der våpenet vårt, en Robot-70, står og der
kommandoplassen i strid er.
Der har vi en telelinje mellom telt og ildlederpost for å holde
kontroll på fyrvakta i telt, de sovende og mannen på vakt. Slik som nå.
Etter å ha satt opp vaktlister så var vel klokken rundt regnet halv to
på natta og de som ikke hadde oppgaver la seg til å sove i
to-timersøkter, siden man må dele på vakter og slikt.
Jeg satt fyrvakt i teltet da det klikket fra vaktposten, ca. 20
minutter ut i vakta.
Meg: "Ja?"
Ronny: "Du, jeg tror det er folk ute der. Jeg ser gjennom nattkikkerten
(infrarød) at det kommer gående fire stykker mot oss"
Meg: "Ok, jeg kommer"
Jeg slo stille alarm for å få alle mann på post. Dette var jo en øvelse
vi kunne vente oss noe slikt så alle var nesten beredt. I løpet av to
minutter var alle mann på sine poster, med nattkikkerter og rødfis i
rifla.
Jeg var kommet meg opp på kommandoplassen der Ronny nå sto. Noe glad
for å slippe å være alene så langt unna de andre.
Jeg tok tak i nattkikkerten og speidet ut mot der disse skulle være.
Jada, jeg så dem jeg også. Men noe var galt med nattkikkerten, virket
det som. I stedet for at den infrarøde viste varmt innerst mot hjertet
på de menneskene, viste den bare en rød, skarp kontur rundt disse fire
mennene. Det var pussig. Det var helt motsatt det skal være på en
nattkikkert.
Jeg sa til Ronny at vi måtte varsle hovedkommandoen om at vi var under
angrep. Samtalen mellom meg og hovedkvarteret forløp noe lignende som
dette:
"39, dette er 323, over"
"323, dette er 39, over"
"39, vi er under angrep av bakkestyrker, erkjenn"
"323, eh, gjenta, over"
"39, vi er under angrep av bakkestyrker, erkjenn"
(Lang stillhet)
"Det er mottatt, 323. 39 slutt"
Vi stusset noe over at de brukte litt lang tid, men tenkte ikke så
hardt over det likevel. Jeg tok opp nattkikkerten og så at de kom
nærmere og nærmere. Men de hadde en stille gange og Ronny så dette
også, og bemerket at det så ut som at de ikke så ut til at de holdt noe
våpen. Også hans nattkikkert viste bare røde, skarpe konturer. Uansett
tok jeg nå og festet nattkikkerten fast på meg og gikk ned på kne og
gjorde mine sedvanlige tillærte militære tilrop til de angripende.
"Holdt, hvem der!"
De fortsatte å gå, stille, rolig mot oss.
"Holdt, ellers skyter jeg!" ropte jeg igjen og ladet rifla mi.
Men de fortsatte bare. Da fikk jeg litt sånn kyllingtendenser og
beordret laget til å pakke stillingen sammen i full fart og dra en
retrett tilbake til bravostillingen. Siden dette er noe vi kan, pakker
vi sammen en operativ stilling på mindre enn fem minutter, på den tiden
best av alle landets rakettlag.
Imens står jeg og nå skyter mot dem. (Vi snakker rødfis, altså) mens
Ronny og gjengen pakker "for harde livet".
Men, de fortsetter å gå. Sakte mot oss. Og jeg skjønner ikke så veldig
mye annet enn at disse var sta. Så jeg begynner å gå mot dem for å
vinne tid til laget mitt.
Jeg er vel ca. 5 meter fra disse, pluss minus, siden nattkikkerter ikke
bedømmer avstander så lett, og de reagerer fremdeles ikke. Ikke snakker
dem heller.
Jeg hører Ronny rope at de er klar for å rulle, så jeg springer da bare
tilbake til beltevognen og vi kjører ned til bravostillingen.
Der møter jeg da løytnanten som lurer på hva vi gjør her.
Jeg sier som sant var at vi ble angrepet av bakkestyrker.
"Hva?", sier han... "Det er ingen bakkestyrker med i øvelsen jo"
fortsetter han.
Jeg ble egentlig stående som et spørsmålstegn.
- Vi så jo dem selv?
På morgenen etter blir vi beordret tilbake i stillingen.
Og vi blir veldig forskrekket når vi ser hvor vi hadde hatt stilling.
På en kirkegård som var nyere enn kartene
"Limafox"