Huset som jaget Lise fra Haugesund

Hei.

Jeg har en stund hatt lyst til å fortelle om ett hus man trygt kan kalle ett spøkelseshus.
En kjenning av meg bodde der, og han og hans venner fortalte meg mye om det , siden vi jobbet i lag en periode.
Jeg har vegret meg litt, for dette er egentlig ikke en historie, heller en serie mer uavhengige insidenter på samme stedet.
I pauser på sene nattskift hørte jeg om dette huset til stor hoderystelse fra kameratene hans. De fattet ikke at noen kunne bo der.
Denne vennegjengen der de fleste var vokst opp sammen og jobbet alltid sammen.
Det var den enes far som drev firmaet og hadde altså samlet dem slik.


Når jeg nå forsøker å fortelle om det, vil jeg prøve å la dere få en like god historie av det, slik jeg fikk det litt etter litt på disse nattskiftene. Jaja, vi strekkte vel noen pauser litt da... Og jeg spurte vel litt mye om dette her.
Jeg velger å kalle kompisen i huset Jostein.
Når jeg f.eks forteller om hva Jostein hadde på brødskiva, dikter jeg det ikke opp.
Detaljene har jeg fått med meg over tid. Historien er helt som gjengen etterhvert fortalte meg den. Bare navn er forandret.
Det som skjer her er så lett igjen kjennelig, at om noen av denne gjengen leser det, kjenner dem det igjen øyeblikkelig tror jeg. Da får jeg kanskje en telefon, men jeg rekner med det er greit.


Jostein var sent ute denne morgenen. Igjen...
Han smurte syltetøy på skivene og stappet det i seg. Det var grått vær ute og høst.
For mange ganger hadde han latt kompisene vente nede ved veien når de kom for å plukke ham opp til jobb.
Tore, Josteins kompis hadde ofte lurt på hvorfor han alltid var så enormt tappet for energi ? Han slet jo ikke så mye verre en de andre. To vekkerklokker var ikke nok, for ofte måtte Tore eller en av de to andre opp å dundre på soveroms vinduet for å vekke ham.
Jostein leide huset der langt utenfor Haugesund. Det lå litt øde til. Det var så pass gammelt at det hadde en slik "vind" til inngang. Ett påbygg liksom som stakk ut. Slik kunne Jostein sitte på kjøkkenet og se på sin egen inngangsdør.


Denne morgenen skjedde det igjen mens Jostein balanserte syltetøyet ned på skiva.
Tre harde bank på inngangsdøra. På ett brøkdels sekund sto han ved bordet og såg ut på inngangsdøra. Ingen der.
Det så hardt at lås og hensler skrallet. En kald og ekkel følelse satt seg i Jostein.
Var dem kommet for å vekke ham nå, kompisene? Da måtte de stå på innsiden av døra å banke, for ingen var på utsiden...
Jostein hadde hørt dette før, flere ganger. En sensommerkveld skjedde det mens gjester var der og alle hørte det samme. Han tok brødkniven i hånden og smøg seg ut på gangen. Ingen der. Døren var låst som den skulle.


Nede i veien satt kompisene i bilen og flirte av den uflidde trøtte typen som kom halsende ned veien. De var jo vant til det. " Greit att det er pappa som er sjef når man kommer for sent," sier Tore lakonisk.
Guttegjengen midt i tyveårene spyttet ikke i glasset og hadde ofte fest. Bankelyder og lyder av dører som gikk opp å igjen forekom rett som det var, og dette visste alle etter hvert. Det var da ett lite fristed allikevel da, og de var ikke mer skremt en att de ofte samlet seg der.
Kjell var litt skvetten av seg og likte ikke huset i det hele tatt der de satt i stua en fredags kveld.
En ting var Kjell , Tore og de andre enige om, og det var at ingen av dem ville vært der ett minutt alene. Ja, utenom Jostein selv da. En gang de hadde sittet å pratet ble de forstyrret av skapdører som slo igjen på loftet.
Det var nok for Kjell. Den lange tynne spira ville ikke gå alene på toalettet i huset en gang.
Jostein fortalte de andre att av og til så han en person som for bakforbi sånn i sidesynet. Han fikk liksom aldri ett skikkelig glimt av ham, og det hendte alltid på kjøkkenet.
Han mente allikevel at det var en eldre kar med bukseseler og det hele. Jostein slo øl i glasset og kallte ham flirende for, "samboeren" sin.


Etter en tid fikk Jostein seg en kjæreste. Lise i fra Haugesund.
Hun jobbet skift og måtte ta buss til jobben. Av og til måtte hun være alene hjemme siden jobbe tidene deres ikke stemte så godt overens. En kveld Jostein var sen, hørte hun skritt fra andre etasje.
Hun var sikker på at noen flushet toalettet der oppe på det lille badet. Var Jostein kommet hjem allerede ?
Hun gikk ut i gangen foran trappen og ropte på Jostein. Ingen svarte. Jostein kom hjem mye senere, og måtte berolige kjæresten sin som var spart for å høre om detaljene ved huset.
Etter dette måtte Jostein tilstå for henne at jo, det hendte ett å annet i huset, men det var ikke farlig. Det var liten trøst for Lise som tok det ganske tungt. Hun ville ikke være alene i huset etter dette. På senhøstes samlet gjengen seg med venninner å det hele.
Det ble gemyttlig og ølet fløt atter en gang over stuebordet. Folk gikk ut å inn for å gå på toalettet.
Lise forlot forsamlingen for å hente ett foto album i det nedre soverommet. På vei igjennom gangen så hun en mann som for inn på badet oppe. Ikke så rart... eller ?, han så da litt krumrygget ut... Lise gikk inn igjen i stuen og litt ute av seg , rett og slett tallte de som var der.
Alle var der. Jostein la merke til att hun var hvit i ansiktet. "Hva er det?" spurte han henne.
"Det gikk en mann inn på badet oppe", sa hun. "Og det var ikke en av dere..."
Jostein ville ikke skremme de andre og tok henne til side. " Hvordan såg han ut? " spurte han. " Han var eldre... hadde bukseseler på seg..." sa Lise som var redd og oppgitt. Jostein kjente jo igjen beskrivelsen.
Man så ikke flere gamle menn den kvelden.


Ett par uker senere kom Lise hjem tidlig på ettermiddagen med buss. Hun ville lage middag
Det var ikke fullt så skummelt mitt på dagen. Hun trallet og nynnet ved komfyren da hun tydelig kjente lukten av sigarett røk.
Jostein røkte. Var han hjemme? Hun fikk en frysende følelse. Ikke hadde hun hørt Jostein komme hjem. Det ville være feil tid også. Angsten begynte å ta henne.
Skjelvende og uvel tvang hun seg mot stuen der lukten synes å komme fra.
Inne i stuen lå ett tynt lag av sigarettrøk ubevegelig i luften. Lukten var sterk.
Det var da panikken grep Lise.
Hun tok jakken sin i gangen å løp snublende ut. Hun hadde såvidt nerver til å vri om nøkkelen i utgangsdøren før hun styrtet ned mot hovedveien. Hun ville ikke se seg tilbake, hun bare løp. Ikke hadde hun bil og ikke gikk det mange busser forbi her. Lise tuslet og gikk til nærmeste bensinstasjon. Over en halvtime og gå. Der kjøpte hun pølser og kaffe, fikk en stol å sitte på og dro ikke hjem før etter fire timer. Da ville Jostein helt sikkert ha kommet hjem.


Att dette slet på Lise ville vise seg senere.
Neste gang noen sa noe om det skumle huset skulle bli da Kjell kom kjørende forbi. Det regnet, men ikke slik at sikten ble dårlig. Her er hva han sa til undertegnede meg :
"Jeg skulle se om Jostein var hjemme på veien inn til By`n. Når jeg slakket av farten like ved huset hans , sto det ett ansikt i vinduet hans og så på meg !!! Jeg vet ikke hvem det var... men det var i alle fall ikke Jostein !!!"


Lise ville nå ikke være i huset alene lenger. Selv ikke på dagen. Samboerforholdet ble nok noe vanskelig av det, men de ville jo være sammen.
En dag vasket de to gulvene i huset. Lise var i trappene da hun ropte på Jostein.
" Kom ! " sa hun. Jostein kom til å lurte på hva det var. " Se på oppvaskebøtten " sa lise helt hvit i ansiktet.
Vannet i bøtta sto å danset, akkurat som om noen hadde sparket til den.
Men, ingen hadde sparket til den, og det ville ikke stoppe. Ikke var det jordskjelv... Etter en lang stund tok Jostein bøtta og tømte den ut.
Om det var dette som var dråpen for Lise skal være usagt. Dessverre flyttet hun fra Jostein få dager etter dette , og de to klarte ikke å redde forholdet.


Uten Lise fikk festene en annen karakter.
En kveld gjengen satt å drakk og spillte kort, banket det på døren igjen. Igjen hørtes det ut som om den ville komme inn. Igjen var det ingen der. Guttene tok det som en beskjed og begynte å rydde. Det var sent uansett.


Kjell forteller meg om det lille bisarre som skjer da han ruller sammen duken som er full av boss å skitt.
" Jeg hadde akkurat tatt duken av og tørket over bordet med en fille. Jeg snur meg for å vri filla i vann. Når jeg snur meg tilbake, stå det en tom ølflaske midt på bordet ! Jeg var alene i rommet akkurat da."


Med kjæresten skremt over alle hauger og venner som knapt se ham på høylys dag fortsetter Jostein å bo der alene.
Jeg har ikke hørt om att han har flyttet, så ser du deg som en mulig samboerkandidat til Jostein, har jeg nummeret...
 

Tilbake