Kaare Hornnes gård/Vesten


Lene forteller:

Da lille Christopher var nyfødt leide vi et hus på gården Kaare
Hornnes. Der hadde vi ofte følelsen av å ikke være alene. Christopher
sov dårlig og skrek ofte på natte. På vei til eller fra toalettet hendte
det at vi følte oss iakttatt og vi følte at vi gikk rett inn i kalde
felt i gangen. Dette ble også opplevde av gjester vi hadde i huset. Det
er kun en gang vi så noe. Vi hadde vært ute en tur og da vi kom kjørende
inn på tunet kunne vi tydelig se at noen stod i kjøkkenvinduet.

Ikke så lenge etter kjøpte vi hus på Vesten. Dette huset var et dødsbo
og mannen som bodde der hadde et illebefinnende og slo seg i hodet i
peisen i det han falt død om. Blodet der han ble liggende fikk vi aldri
helt bort fra teppet.

Christopher sov godt og rolig fra dag én i dette huset. Da han ble litt
større og kunne prate så snakket han ofte i leketelefonen som han hadde
som leke nede i stuen. Jeg spurte ham om hvem det var han snakket med,
og da sa han alltid at han snakket med mannen. En dag jeg satt på suen
og lekte med ham så tok jeg telefonen og latet som om jeg også snakket
med mannen. så ga jeg røret til ham og sa at mannen ville snakke med
ham. Han tok røret og sa "hallo?". han ble stille en stund og så sa han
til meg at mannen ikke var der.

senere satt jeg oppe på vårt soverom med Christopher på fanget. Han
satt med ryggen mot meg og jeg drev å kledde på ham. Plutselig reiste
han opp hodet og sa: "Se mamma.. der er mannen!"  mens han pekte med
fingeren ut i rommet og følgte noe bare han selv kunne se. Det var
vemmelig som fy.
 

Tilbake