En gård i Oslo.
En gård var i sin tid en fornem, og stor gård, med mange ulike
tilknytninger og myter rundt seg. Gården står der den dag idag, og
huser en hjemmetjeneste, fritidsklubb, frokostklubb for menn over
70 år, en kunstner, utleie i helger til årslag, konfirmasjon o.l. og stallen med hester.
Gården går helt tilbake til 1400- tallet, og skal være skrevet om i
selveste ”Kristin Lavransdatter”- bøkene fra Sigrid Undset. Kanskje
ikke så rart at gatenavn rundt Tveten heter Sigrid Undsets- vei,
Kristins vei, Lavrans vei? Uansett, så har det versert en del rykter om at munker holdt til
der i sin tid, at det er en hemmelig undergrunn som fører ut til
Akershus Festning, og mystiske trinn, sang og mørke damer. Kanskje
ikke så rart at vår leder har bedt oss arbeidere om å ikke snakke
om det? Det er også blitt hvisket i krokene om ansikter på rutene
og en åndeutdriver. Det jeg skal fortelle om, handler om en tidlig høstmorgen, hvor jeg
var førstemann på jobb, og skulle koke kaffe til hele gjengen.
Jeg hadde jo hørt mye forskjellig, og tror på sånne overnaturlige
ting, men det stakk i meg allikevel da jeg opplevde det vanvittige
fenomenet. Jeg hater kollektiv- trafikk, og prøver så godt jeg kan å unngå det
til enhver tid, så jeg satt på med samboeren min til jobb, og var
framme litt over 0630 på morgenen. Vanvittig egentlig, da jeg
starter 0745, men skitt au, det skulle nok gå bra. Låste meg inn,
og gikk opp i andre etasje med tingene mine, og deretter ned i
første, hvor kjøkkenet og grua ligger. Kan fortelle at mange
kolleger har følt ubehag og frysninger i grua, jeg og.
Jeg satte på kaffen, og løp litt opp og ned, og da all kaffe var
ferdigkokt, så satte jeg meg foran data’n, og ble sittende.
Plutselig følte jeg at noen sto bak meg, og jeg bråsnudde meg,
trodde det var en kollega som hadde litt morro. Ingen var der, og
jeg snudde meg mot skjermen igjen. Da kjente jeg en sterk
blomsterduft, og den var så intens at jeg begynte egentlig å lure
på hvor mye parfyme hadde jeg tatt på meg?
Jeg snudde meg igjen, og hørte brått skramling på kjøkkenet nede,
gården er jo tvers igjennom lytt og når det blåser, så suser det i
veggene. Jeg trodde at en annen kollega som alltid er tidlig, og
som alltid går rett inn på kjøkkenet for å koke kaffe, hadde
kommet, så jeg gikk ut og ropte navnet hennes, jeg kaller henne
”Kari”, med påfølgende setning: ”Jeg har kokt kaffe, så du trenger
ikke gjøre det.” Ingen svarte, og jeg ble irritert så jeg trampa
ned trappa og ropte at ”hallo, hører du ikke eller?” Jeg fortsatte
så rett inn på kjøkkenet, og bråstoppet, for ingen var der. Fikk
igjen frysninger, og løp ut på trappa, hvor kollegaen jeg trodde
hadde kommet, kom kjørende. Hun lurte på hva jeg gjorde ute, så jeg
fortalte henne hva som hadde skjedd, og hun ble ikke overrasket,
for ”noen” hadde strøket henne på kinnet tidligere. Jeg syns hele
episoden var litt ekkel, og tenkte hele dagen på det som hadde
skjedd, husket også at det ene taklyset i korridoren ved siden av
kjøkkenet hadde vært slukket da jeg kom, og det sto på da jeg
trampa ned. To dager etterpå var jeg igjen tidlig på jobb, og
begynte med kaffen, var litt uggen i kroppen da jeg låste meg inn,
og gikk inn på kjøkkenet. Jeg hadde ikke før begynt med å fylle
kaffekanna med vann, så gikk oppvaskmaskinen på av seg selv! Jeg
hoppet himmelhøyt, og slang fra meg alt, beina opp trappa, tasta
koden til døra, og ringte en kollega, og fortalte hva som hadde
skjedd. Hun var da på vei til jobben, og ba meg sitte, eller gå ut.
Jeg satt og ventet, og imens kom ”Kari”. Jeg følte meg litt dum,
men valgte å fortelle hva som hadde skjedd. Hun bare lo og sa at
hun trodde oppvaskmaskina var stilt slik at den gikk på automatisk!
Det var bare tullprat, for jeg sjekket det opp, og det stemte ikke
at det gikk an. Dessuten var hovedknappen så hard, at det var
vanskelig å få vridd den, og da denne hendelsen skjedde, så sa det
bare ”knepp”, og maskina var igang.
Hvem det var som utførte disse to hendelsene rett etter hverandre,
det aner jeg ikke, og jeg snakker minst mulig om det. En kollega
har senere betrodd meg at en morgen måtte hun bare låse seg ut
igjen, det var et eller annet, som gjorde at hun vegret seg å gå
opp trappa til andre etasje. To andre kollegaer igjen har vært
vitne til å høre tunge trinn opp trappa, og ingen som kommer. Og da
jeg spurte om ansiktene på rutene, så ble det bare snakket bort, så
det er tydelig at flere vet at det er ”noe” eller ”noen” der.
En ting er ihvertfall sikkert, hvis jeg kommer tidlig heretter, så
er jeg ikke i nærheten av verken kjøkkenet eller grua, og kaffen
drikker jeg hjemme før jeg drar, ikke mere kaffekoking på meg!