Den sørgmodige Ånden


Jeg har blitt oppfordret til å legge ut denne opplevelsen her.. Må bare legge til, at dette ikke er gjort for moroskyld.
Selv om kansje noen opplever at dette ble gjort for skøy. MEN det er det altså ikke.
Den er ikke rettskrevet, men skrevet sånn den opplevdes. Så da er det sakt.

1.Juledag bestemte jeg meg for å være med mannen til mamma og mamma til et hus der han har fortalt at han ble kastet ut i fra, den gangen han hadde prøvd å komme inn der. Den gangen var han med 2 damer. de damene gikk inn i huset uten å merke noe som helst. mens han kom innen for døren da han kjente noen som tok tak i skuldrene hannes å slepte han med uten for huset.

Han ble helt nummen fortalte han å at dette var en mann.
Jeg var jo nysjerrig på dette å hadde lyst å være med ditt å se om jeg har utviklet meg noe mer siden sist. siden jeg har tatt meg en pause fra alt sammen..

1.Jule dag reiste vi ditt.. da jeg gikk innover veien til huset kjente jeg at her var det noe.. ble litt tung pustet, å kriblinger osv..

Jeg nermet meg å så huset, der i 2.etg der sto noen å tittet på meg. øynene mine ble liksom dratt opp ditt hele tiden . vi var spente på om mannen til mamma kjente noe denne gangen. plutselig sier han.. nei nå kan jeg ikke gå lenger. akuratt som han ble stoppet. han fikk en ekkel gufs i seg. å sa at om jeg går nermere så stopper hjertet mitt tror jeg. så han ble stående ca 20 meter i fra huset. jeg og mamma gikk nermere. jeg kjente jeg hele tiden hadde et slags drag sug nermere å nermere.

Da jeg gikk forbi det ene vinduet nede på siden av huset fikk jeg denne tunge pusten å kriblingene igjen, av at noen så på meg via det vinduet-. vi sto på siden der litt. å jeg igjen fikk dette drag suget med å finne inngangs døren. så jeg å mamma gikk litt borten for huset å ned i skogen der. sto der en stund før mannen til mamma kom gående.

han sier.. jeg kjenner ikke noe jeg nå.. å kom ruslende mot oss.. han går opp mot huset , å jeg bestemmer meg for å være med han. jeg stiller meg ca 3-4 meter fra døren. å mannen til mamma kjikker i vinduene. det ene som det ikke var noen plate forran,.. å så kjikker han i det vinduet som denne platen var forran. å plutselig sier han.. ååååhhh nå er han her.. da kom ånden ut. å jagde han vekk.. å det rare var. ånden gikk inn i meg.

Det er noe av det mest fantastiske å rareste å alle disse ordene jeg kan komme på.
Jeg ble helt is kald. å det kriblet i armer og bed. hele kroppen ble på en måte lammet. å jeg sa til mannen til mamma som sa til meg i det han stakk.. han er ikke etter meg nå. nei jeg vet sa jeg, han er her i meg. jeg kjente jeg ble så utrolig lei meg. der jeg sto is kald. med prikninger i kroppen. det var sånne prikninger som man har når benet sovner.

Han var i meg. å jeg ble så lei meg, å så begynte jeg å grine. tårene bare rant. å rant.
å mamma kom løpende mot meg, med et kors hun hadde rundt halsen. hun tok tak i det og skulle til å ta meg å armen, men jeg sa gå vekk gå vekk. jeg må kjenne mer på dette her.

Men da gikk han vekk fra meg. men sto ikke så lang fra meg. for når jeg kjenner det er noe rundt meg så må jeg puste ordentelig. det var så rart. går ikke ann å beskrive det. men denne ånden var iallfall ikke glad, men i stede trist.

dette med tårene var så rart, for jeg begynte jo å gråte da han var i meg. men så fort han gikk ut stoppet tårene. mamma skjønte ikke noe. hun syntes dette var like rart som meg.

Da vi skulle til å gå, gikk vi mot mannen til mamma. å da kom han igjen å jagde mannen til mamma. å så var han innom meg igjen. å da fikk jeg denne følelesen da han var innom meg at han ville ha vekk mannen til mamma.

å så var han ute av meg igjen. rareste å mest fasinerende jeg noen gang har vært borti. jeg tror nok jeg har utviklet meg ganske så mye siden sist jeg kjente noe. =)

Bare så utrolig synd jeg ikke har lært meg dette med å føre de over. da skulle jeg ha gjort det da jeg var der hos ham. jeg hadde ikke lyst å dra derfra. mest lyst å bare være der.

jeg merket og at jeg fikk vondt i håndleddet, akkurat som om noen skar over håndleddet mitt. en sviende å brennende smerte. å hode verk. men dette gikk over da jeg var kommet 100m ca nede i veien. med bilen.

Så heeelt klart. det finnes mer mellom himmel og jord.

Det har blitt en del av hverdagen min, men jeg låner ikke bort kroppen min mer, prøver å ikke gjøre iallfall. Jeg er nok litt for åpen, å er man det da er og kroppen åpen, så det man må innstille seg på er, du må gjærne være her, men kroppen min er min.


Hilsen Maritha

Tilbake