Åndenes natt?
Denne historien er det jeg, Monica Sunde, som har opplevet:
Jeg har et favorittsted. Det er vikingkirkegården, eller Hunn-feltet
som det egentlig heter. Det er en vakker skråning på Oldtidsveien
mellom Skjeberg stasjonsby og Fredrikstad. Her er det 13 stenringer og
vikingene var de siste som brukte dette som gravsted. Tror det var
brukt i ca tusen år før det. Her er det mange kremerte graver også.
Til tross for at det er en gravplass (eller gå grunn av det, hvem vet)
så er denne skråningen nydelig og jeg har tatt med meg venner dit
for at de skal få se. Det er mye lyng og det er et magisk, deilig sted.
En av personene jeg har tatt med dit er en som er gjesteartist i mitt
studio et par ganger i året. Jannicke heter hun. Hun også elsker dette
stedet. En kveld etter jobb spør hun om ikke vi to og kjæresten hennes
Nisse kan ta en liten tur. Det var ca 23 på kvelden og det hadde falt
litt nysnø på bakken. Det var litt lys i fra månen og det var en pen
kveld med klar luft.
Jeg kjører så nærme feltet som mulig og setter langlysene på opp mot
steinringene. Jannicke og Nisse går i forveien og jeg kommer litt
etter. Når jeg tar dem igjen og sier "hei skal vi gå videre" så
skvetter de til som om jeg hadde hoppet ut av en eske! Og så
skjønner jeg hva det er. Denne kvelden var virkelig annerledes enn de
andre gangene vi hadde vært der. Det var en tettpaket luft som kunne
taes og føles på! Og jeg fikk en sterk følelse av uro og nervøsitet.
VI ser på hverandre og går allikevel litt lengre inn på feltet og mot
den første steinsamlingen. Vi går sakte. Så merker jeg en merkelig lyd
rundt oss. Jeg skjønner ikke hvor den kom fra eller hva det var. Det
virket som om den var rundt oss på alle kanter og nesten fysisk. Det
hørtes ut som en dyp knuffing, eller slik det låter i nærheten av
høyspentledinger eller lignende. Men ikke helt slik heller. vi mer
følte lyden enn hørte den.
Jeg sa til Jannicke at det virket som om vi ikke var velkommen der i
kveld. Som om dette var åndenes natt og vi levende fikk holde oss vekk.
Jeg regner med at signalene som de sendte oss må ha vært sterke for jeg
er veldig sjelden mottakelig for noe som helst. Jeg turde ikke å sette
bein i den første sirkelen. Jannicke var litt tøffere enn meg og tok et
par skritt innenfor. Så gikk vi alle ned til bilden igjen. først i
vanlig tempo og jo nærmere vi kom bilen jo fortere gikk vi. Siste biten
løp vi alle tre!! Og hoppet inn og kjørte vekk.
Det må ha sett komisk ut. Tre høye og to av oss kraftige i tillegg,
styrte avgårde. Ikke mye tøffe da nei. Jeg har vært der siden og det
var fredfullt som det ellers har vært der, men denne natten ville nok
noen, hvem de nå enn var, være litt alene.